LØRDAG 30. SEPTEMBER.
Høst i luften. Dugg i gresset.
Det er duket for kamp på Nadderud. Mot «byrivalen»
Vålerenga. Vest mot Øst. Toni Ordinas mot Ronny Deila.
En livsviktig kamp. En kamp som definerer resten av
sesongen. Vinner Stabæk, er vi 6 poeng foran Enga og
på rimelig trygg grunn. Taper vi, ligger vi bak dem,
på dårligere målforskjell. Himmel. Eller helvete. Det
er sånn vi har det, vi som er litt over gjennomsnittet
opptatt av fotball, og i tillegg har blaatt blod i årene.
Kampen skal starte kl 18.00. Men forberedelsene
starter mye tidligere. På stampuben Onkel Blaa.
De er der, alle sammen. Rundt leirbålet. Walther.
Lars. Herlog. Nina. Gunnar. Richard. Pia…slik de
har vært det i 20 år. Med en halvliter i neven,
og nervene utenpå den blå drakten. Spiller Luc?
Hvem skal stå i mål? Hvor gode er Enga, de slo
jo Brann? Kan vi løfte oss etter det unødvendige
tapet mot Kristiansund? Spekulasjonene svirrer i
luften. Og folkene bak bardisken jobber på spreng.
Noen Enga-supportere har forvillet seg inn på vårt
område. Helt i orden. Her er alle velkomne. Det er
på banen kampen skal avgjøres.
ET EVENTYR
De fleste på og rundt Bekkestua kjenner til Stabækeventyret.
For det er et eventyr. Noen gærne
ildsjeler, med Ingebrigt Steen Jensen i spissen,
tok laget hele veien fra 4. divisjon til Eliteserien
på 5 år. Målet, da vi startet på ferden i 1990, var
å spille cupfinale i 1995. Vi måtte vente til 1998.
Men allerede året før hadde supporterne fått sin
egen pub. Onkel Blaa. Og bra var det. Da hadde vi
jo et sted der vi kunne feire cupfinaleseieren mot
Rosenborg året etter. Og det gjorde vi. Til gagns.
SERIEMESTER I 2008!
Likevel. Det desiderte høydepunktetopplevde vi i 2008.
Ti tusen mennesker på et Bekkestua kledd i blått og mørkeblått.
Seriemestere etter 6-2 mot Vålerenga!
Guttene våre har spilt bra, men uten å få hull på
byllen. Da får Enga tildelt det alle med et blaatt
hjerte vil karakterisere som et «meget billig»
frispark. 0-1 på tavla. Og det blir verre. 0-2 i det
45. minutt. Pause. Det ser ikke lyst ut.
En kveld for historiebøkene.
Sindige, veloppdragne bæringer
gikk fullstendig av skaftet.
Og selvfølgelig var Onkel Blaa
det naturlige sentrum for
begivenhetene. Som det var det
da vi, meget overraskende, tok
bronse i 2015, under ledelse av
Bob Bradley – og da vi så vidt
reddet plassen i fjor 4. desember
(!), etter et avgjørende mål helt
på tampen.
ØL? ELLER GRAVØL?
Det har vært 20 år med oppturer og nedturer.
Både på og utenfor banen. Det er ingen grunn til
å legge skjul på at det i perioder har hengt mørke,
truende skyer over Onkel Blaa. I 2007 var det nære
på at stamstedet vårt var på vei til skifteretten.
Men lokale krefter tok affære og reddet puben.
Forhåpentligvis for alltid. Ingen i miljøet rundt
Stabæk er i tvil om hvor viktig det er for klubben
å ha sitt eget tilholdssted. Og for Bekkestua å
ha en skikkelig sportsbar, for den saks skyld.
30. SEPTEMBER 2017 KL 18
Tilbake til kampen. Alt ligger til rette for at tilskuerne
skal få oppleve en skikkelig festaften. Fanzone,
grillmat, fyrverkeri og bra med folk. Sola skinner
over Nadderud. I hvert fall i 37 minutter.
TIDENES SNUOPERASJON!
2. omgang. Man kan bare
undre seg på hva trener Toni
Ordinas har sagt til spillerne
i pausen. Allerede etter 12
minutter sitter den første
ballen i nota. Ohi. Hans 16. mål i
Eliteserien! 3 minutter senere er
det Lumanzas tur, fra bortimot
død vinkel sklir han inn 2-2.
Og så – i det 76. minutt –
dagens høydepunkt;
Hugo Vetlesen (17 år og
sannsynligvis Norges aller
største talent) vender bort
to motspillere og sender
ballen til Ohi. Mål nr 17
for toppscoreren vår.
Nadderud eksploderer!! Snuoperasjonen er et faktum.
At vår hjemvendte sønn Franck Boli, etter ett år på
skadelisten, setter punktum med sin 4-2 scoring er
bare sånn det skal være. Det er Stabæks dag i dag!
JA, VI ELSKER STABÆK!
Så bærer det tilbake til Onkel Blaa. Walther, Lars og
alle de andre. Formiddagens lett nervøse stemning
er byttet ut med lettelse og pur glede. Stabæklåtene
dundrer fra høyttalerne. Det er tett mellom
omfavnelsene. Og nok en gang har vi fått demonstrert
hvor kort vei det er mellom suksess og fiasko.
Eller, som nevnt før i denne artikkelen; mellom
himmel og helvete. Vi havnet i himmelen denne
gangen. Til slutt. Og bakom skyene er jo himmelen
blaa. Alltid. Uansett.
Av Knut Harlem